Tore Renbergs bok har blitt film – vårens foreløpig både morsomste og tristeste. Filmen er en sjelden god skildring av livets harde gang, i dette tilfellet opplevd av en bifil. Mannen som elsket Yngve heter Jarle Klepp, en i starten tilsynelatende stright mann i 18 årene. Jarles liv består stort sett av bestevennen, den svært politisk engasjerte Helge, kjæresten Katrine, musikk, skole og band-øvinger. Filmen viser hvordan Jarle i løpet av en forvirrende og vanskelig periode går fra å være en selvsikker ung mann, til å la verden falle i knus ved å tillate seg og bli forelsket i klassens nye gutt, Yngve. Yngve spiller tennis og hører på synth-pop. Trekløveret Jarle, Helge og Katrine er i motsetning til både Yngve og resten av klassekameratene kledd i palestinaskjerf, buttons og mørke frakker, og deres største drøm handler om bandets gjennomslag. At «Mathias Rust Band» som helt klart har et kult utgangspunkt, men en ennå ikke altfor stor utstråling, skal bli verdensberømt. Med invitasjon til å spille på Folken finner de ut noe må endres. Helge fastslår at noe sånt som 90 % av fritiden skal brukes i øvingskjellern, noe som passer svært dårlig for Jarle som ønsker å spille tennis med Yngve.
«Mannen som elsket Yngve» viser at det helt klart kan være vanskelig å forstå, og ikke minst godta, at man er homofil eller bifil. Jarle virker i utgangspunktet som en person som er relativt klar og bevisst på seg selv og på sine valg. Han er for eksempel politisk engasjert, virker selvsikker, er fan av datidens såkalte «sære» musikk og har funnet sin tilhørighet i det lille, men absolutt krevende, undergrunnsmiljøet i Stavanger. Når Yngve dukker opp i livet hans derimot, virker han svært forvirret. Det er først nå vi opplever en usikker Jarle Klepp, og begynner å droppe godteposen i setet ved siden til fordel for å rette 100 % oppmerksomhet mot lerretet. Det er sjelden jeg underholdes på høyt nivå av film, men både replikkene og tematikken i «Mannen som elsket Yngve» er så bra at det blir troverdig. Du trenger overhode ikke å være bifil eller homofil for å kjenne deg igjen i filmen, da handlingen er svært virkelighetsnær og tema i bunn og grunn egentlig bare handler om forvirrende ungdomstid. Filmen er rett og slett en vakker og gripende opplevelse. Utrolig musikk fra blant annet Jesus and The Mary Chain og The Cure bidrar til å forsterke hendelsene, og gjør at man også gleder seg over fantastisk musikk i løpet av filmen. Tore Renbergs mesterverk er en film både ungdom og voksne i aller høyeste grad burde få med seg.
fredag 4. april 2008
Journalist i krig
Tenk deg om, oppgave 2:
Jeg tror at det er fult mulig å være objektiv når man som journalist rapporterer på tv, selv om det faller ned bomber like i nærheten. For det første så vil jeg påstå at alle reportere og journalister som drar til utlandet for å rapportere fra krig, på forhånd har tenkt over og satt seg inn i hvilke ubehagelige situasjoner som man kan komme til å oppleve. Mange vil nok stille spørsmålstegn ved om det faktisk går an å forberede seg på slike situasjoner, men jeg tror at det går an å forberede seg ganske godt. Du vet nemlig at du har en jobb å gjøre der det er ting som skjer. Å rapportere fra krigsområder går nettopp ut på å være der krigen er, slik at bilder og lyd kan formidle den stemningen som vi her hjemme ikke opplever. I mange tilfeller vil direktesendte tv-bilder fra krig tale for seg selv når det gjelder hvor ille det som foregår er. Da trenger ikke journalisten å komme med personlige meninger om hvor forferdelige forholdene faktisk er. Istedet kan man heller fortelle om krigens status så langt. Jeg vil si at den beste tv-reporteren er den som nettopp klarer å legge fram flere sider ved en sak, uten å la noen personlig mening komme fram.
Jeg tror at det er fult mulig å være objektiv når man som journalist rapporterer på tv, selv om det faller ned bomber like i nærheten. For det første så vil jeg påstå at alle reportere og journalister som drar til utlandet for å rapportere fra krig, på forhånd har tenkt over og satt seg inn i hvilke ubehagelige situasjoner som man kan komme til å oppleve. Mange vil nok stille spørsmålstegn ved om det faktisk går an å forberede seg på slike situasjoner, men jeg tror at det går an å forberede seg ganske godt. Du vet nemlig at du har en jobb å gjøre der det er ting som skjer. Å rapportere fra krigsområder går nettopp ut på å være der krigen er, slik at bilder og lyd kan formidle den stemningen som vi her hjemme ikke opplever. I mange tilfeller vil direktesendte tv-bilder fra krig tale for seg selv når det gjelder hvor ille det som foregår er. Da trenger ikke journalisten å komme med personlige meninger om hvor forferdelige forholdene faktisk er. Istedet kan man heller fortelle om krigens status så langt. Jeg vil si at den beste tv-reporteren er den som nettopp klarer å legge fram flere sider ved en sak, uten å la noen personlig mening komme fram.
fredag 29. februar 2008
29.02.08
Mitt forhold til sakprosa
Jeg foretrekker å lese sakprosatekster framfor skjønnlitteratur, fordi sakprosatekstene i større grad kan lære meg nye ting. Det er tekstene innenfor denne sjangeren som er mest informative.
De sakprosa sjangrene som jeg føler at jeg behersker best er kanskje vurdering og drøfting. Jeg kan her se sakene fra flere synsvinkler, stille kritiske spørsmål, samt få gått ordentlig ned i materien.
Når det gjelder mitt eget forhold til sakprosa er ikke det altfor stort, men allikevel kanskje større enn jeg selv tror. Jeg sender jo sms så og si hver dag, og sitter dessuten flere timer på msn. Når jeg tenker på sakprosa glemmer jeg ofte at også disse typer tekster tilhører denne sjangeren. Det er nemlig aviser som jeg i størst grad forbinder med sakprosa.
Jeg ser stort sett over overskriftene i nettavisene hver dag, men leser ikke akkurat for mange artikler. (Noen ganger hender det også at jeg leser papirutgavene.) Avisene jeg går igjennom er VG, Dagbladet, Aftenposten, Budstikka og nettavisens Side2. Av et raskt blikk på overskriftene får jeg en oversikt over dagens nyheter, og dersom stoffet interesserer meg leser jeg artiklene. Når det gjelder artikler angående politikk, leser jeg som regel kun de som handler om saker som jeg personlig er opptatt av. Musikkrelaterte artikler derimot, leser jeg ofte uansett om det er musikk jeg hører på eller ikke.
Jeg avslutter innlegget med et løfte om å lese flere artikler, og har satt meg som mål å lese minst fem hver dag.
Jeg foretrekker å lese sakprosatekster framfor skjønnlitteratur, fordi sakprosatekstene i større grad kan lære meg nye ting. Det er tekstene innenfor denne sjangeren som er mest informative.
De sakprosa sjangrene som jeg føler at jeg behersker best er kanskje vurdering og drøfting. Jeg kan her se sakene fra flere synsvinkler, stille kritiske spørsmål, samt få gått ordentlig ned i materien.
Når det gjelder mitt eget forhold til sakprosa er ikke det altfor stort, men allikevel kanskje større enn jeg selv tror. Jeg sender jo sms så og si hver dag, og sitter dessuten flere timer på msn. Når jeg tenker på sakprosa glemmer jeg ofte at også disse typer tekster tilhører denne sjangeren. Det er nemlig aviser som jeg i størst grad forbinder med sakprosa.
Jeg ser stort sett over overskriftene i nettavisene hver dag, men leser ikke akkurat for mange artikler. (Noen ganger hender det også at jeg leser papirutgavene.) Avisene jeg går igjennom er VG, Dagbladet, Aftenposten, Budstikka og nettavisens Side2. Av et raskt blikk på overskriftene får jeg en oversikt over dagens nyheter, og dersom stoffet interesserer meg leser jeg artiklene. Når det gjelder artikler angående politikk, leser jeg som regel kun de som handler om saker som jeg personlig er opptatt av. Musikkrelaterte artikler derimot, leser jeg ofte uansett om det er musikk jeg hører på eller ikke.
Jeg avslutter innlegget med et løfte om å lese flere artikler, og har satt meg som mål å lese minst fem hver dag.
29.02.08
Prioriteringer
Ikke langt utenfor Oslo ligger Asker. Etter ca 20 minutter på toget fra byen, er man her. Mange vil derfor sikkert forestille seg at stedet har nok av fortauskafeer, kule butikker, tilbud til unge om aktiviteter samt et noenlunde trendy ytre. Jeg bor her, og kan derfor fortelle at dessverre ikke alt dette stemmer. Tross lokaliseringen svært nær landets hovedstad, synes jeg Asker i fortsatt ganske stor grad har noe bygde-lignende over seg. Det har riktignok i de seinere år blitt gjort en rekke by-pregede tiltak, som nettopp flere kafeer, et bredere utvalg av butikker og oppussing av fasader på offentlige bygg, men jeg savner virkelig et større tilbud om aktiviteter og arrangement til de unge innbyggerne. Så lenge du ikke synger i tensing eller spiller fotball eller hockey er det nemlig fint lite å gjøre her. Problemet er at tilbudet i Asker ikke er bredt nok. Du tror kanskje at det er nok å gjøre på et sted som dette og at det finnes et alternativ for alle, men det er dessverre svært begrenset med aktiviteter det satses på. Hvorfor kan man ikke lansere et konsept ala «Hausmania» snart? Et sted med for eksempel øvingslokaler og med mulighet for kreativitet. Vi vet at Asker kommune har råd til dette, og at det bare er snakk om prioriteringer. Istedet for et skikkelig tilbud til de unge, bruker denne kommunen blant annet pengene på en malplassert kenguru-lignende kjempe i stein utenfor kulturhuset. Så får man spørre seg hva som er best – kenguru-kunst eller ungdomstilbud?
Ikke langt utenfor Oslo ligger Asker. Etter ca 20 minutter på toget fra byen, er man her. Mange vil derfor sikkert forestille seg at stedet har nok av fortauskafeer, kule butikker, tilbud til unge om aktiviteter samt et noenlunde trendy ytre. Jeg bor her, og kan derfor fortelle at dessverre ikke alt dette stemmer. Tross lokaliseringen svært nær landets hovedstad, synes jeg Asker i fortsatt ganske stor grad har noe bygde-lignende over seg. Det har riktignok i de seinere år blitt gjort en rekke by-pregede tiltak, som nettopp flere kafeer, et bredere utvalg av butikker og oppussing av fasader på offentlige bygg, men jeg savner virkelig et større tilbud om aktiviteter og arrangement til de unge innbyggerne. Så lenge du ikke synger i tensing eller spiller fotball eller hockey er det nemlig fint lite å gjøre her. Problemet er at tilbudet i Asker ikke er bredt nok. Du tror kanskje at det er nok å gjøre på et sted som dette og at det finnes et alternativ for alle, men det er dessverre svært begrenset med aktiviteter det satses på. Hvorfor kan man ikke lansere et konsept ala «Hausmania» snart? Et sted med for eksempel øvingslokaler og med mulighet for kreativitet. Vi vet at Asker kommune har råd til dette, og at det bare er snakk om prioriteringer. Istedet for et skikkelig tilbud til de unge, bruker denne kommunen blant annet pengene på en malplassert kenguru-lignende kjempe i stein utenfor kulturhuset. Så får man spørre seg hva som er best – kenguru-kunst eller ungdomstilbud?
torsdag 14. februar 2008
14.02.08
Min skolehverdag:
Jeg føler ikke at det er noen fag jeg direkte ikke behersker, men det er ingen tvil om at jeg har mer å gå på i samtlige av dem. Fransklæreren min, som har gitt meg en 3er, vil kanskje mene at jeg ikke behersker fransk, mens jeg selv mener at jeg innehar mer kunnskaper og kunne vist til bedre resultater dette året dersom undervisningen hadde vært bedre. Det er ikke min manglende motivasjon eller innsats som har resultert i en halvering av franskkarakteren siden 10. klasse! Akkurat nå føler jeg at jeg kunne gjort det bedre i nesten alle fag, fordi jeg sliter med motivasjonen. Umotiverende lærere, middels trivsel og tildels kjedelig pensum gjør det vanskelig å prestere slik jeg ønsker. Jeg har aldri vært så lite motivert for skolearbeid som dette siste året, og sliter med å bli engasjert. Ved skolestart sist høst var jeg veldig entusiastisk ettersom jeg hadde valgt meg til Sandvika Videregående og gledet meg virkelig til dette. Oppstarten var positiv, og jeg var innstilt på å fortsatt gi jernet på skolen. Noe har skjedd i løpet av det første semesteret, som gjør at det er mye vanskeligere å yte maks. Jeg vet at jeg selv må arbeide mer med fagene før å øke læringsutbyttet, men at mer motiverende lærere også hadde hjulpet. Enkelte lærere burde også effektivisere timene sine mer. Jeg savner et strammere opplegg, hyppigere målinger og tilbakemeldinger. Engelsk- og fransktimene er de som er vanskeligst å få mye ut av. Jeg synes fransktimene mangler struktur og innhold. Engelsktimene kunne vært mer effektive. F.eks. høytlesning av litteratur når elevene leser for hverandre, som vi har brukt mye tid på, gir ihvertfall meg lite utbytte.
Mange lærer sitter med mye kunnskap, men er kanskje ikke like gode til å formidle denne kunnskapen på en engasjerende måte. Den mest effektive og mest spennende undervisningen er det mattelærerne som gir meg. Måten disse lærerne forklarer og underviser på passer meg svært bra, og for første gang synes jeg matematikk er morsomt. Det er tydelig at disse lærerne sitter inne med omfattende kunnskap i tillegg til at de greier å legge fram stoffet på en slik måte at det blir enklest mulig for oss å forstå. Jeg føler at disse lærerne klarer å tilpasse undervisningen til oss.
Til slutt vil jeg si at jeg liker norskundervisningen bedre og bedre fordi jeg klarer å være mer muntlig og aktiv i timene. Jeg synes f.eks. forrige norskdag hvor vi arbeidet med kapittel 12 var svært lærerik og morsom. Å lære noe ganske teoretisk, som å definere ord og begreper i språk, ved hjelp av samarbeid og praktiske oppgaver gjorde det både interessant og lettere å lære stoffet.
Le jour s`en ira.
Jeg føler ikke at det er noen fag jeg direkte ikke behersker, men det er ingen tvil om at jeg har mer å gå på i samtlige av dem. Fransklæreren min, som har gitt meg en 3er, vil kanskje mene at jeg ikke behersker fransk, mens jeg selv mener at jeg innehar mer kunnskaper og kunne vist til bedre resultater dette året dersom undervisningen hadde vært bedre. Det er ikke min manglende motivasjon eller innsats som har resultert i en halvering av franskkarakteren siden 10. klasse! Akkurat nå føler jeg at jeg kunne gjort det bedre i nesten alle fag, fordi jeg sliter med motivasjonen. Umotiverende lærere, middels trivsel og tildels kjedelig pensum gjør det vanskelig å prestere slik jeg ønsker. Jeg har aldri vært så lite motivert for skolearbeid som dette siste året, og sliter med å bli engasjert. Ved skolestart sist høst var jeg veldig entusiastisk ettersom jeg hadde valgt meg til Sandvika Videregående og gledet meg virkelig til dette. Oppstarten var positiv, og jeg var innstilt på å fortsatt gi jernet på skolen. Noe har skjedd i løpet av det første semesteret, som gjør at det er mye vanskeligere å yte maks. Jeg vet at jeg selv må arbeide mer med fagene før å øke læringsutbyttet, men at mer motiverende lærere også hadde hjulpet. Enkelte lærere burde også effektivisere timene sine mer. Jeg savner et strammere opplegg, hyppigere målinger og tilbakemeldinger. Engelsk- og fransktimene er de som er vanskeligst å få mye ut av. Jeg synes fransktimene mangler struktur og innhold. Engelsktimene kunne vært mer effektive. F.eks. høytlesning av litteratur når elevene leser for hverandre, som vi har brukt mye tid på, gir ihvertfall meg lite utbytte.
Mange lærer sitter med mye kunnskap, men er kanskje ikke like gode til å formidle denne kunnskapen på en engasjerende måte. Den mest effektive og mest spennende undervisningen er det mattelærerne som gir meg. Måten disse lærerne forklarer og underviser på passer meg svært bra, og for første gang synes jeg matematikk er morsomt. Det er tydelig at disse lærerne sitter inne med omfattende kunnskap i tillegg til at de greier å legge fram stoffet på en slik måte at det blir enklest mulig for oss å forstå. Jeg føler at disse lærerne klarer å tilpasse undervisningen til oss.
Til slutt vil jeg si at jeg liker norskundervisningen bedre og bedre fordi jeg klarer å være mer muntlig og aktiv i timene. Jeg synes f.eks. forrige norskdag hvor vi arbeidet med kapittel 12 var svært lærerik og morsom. Å lære noe ganske teoretisk, som å definere ord og begreper i språk, ved hjelp av samarbeid og praktiske oppgaver gjorde det både interessant og lettere å lære stoffet.
Le jour s`en ira.
tirsdag 12. februar 2008
12.02.08
Sammenligning av tre blogger med tanke på utforming, funksjon, oversikt osv.
Oslostil.com
Oslostil.com er en blogg med fotografier av Oslos streetfashion, i den grad du kan kalle det fashion. Konseptet stammer fra utlandet, og siden er inspirert av blogger som The Sartorialist, Face Hunter osv. Etterhvert ser det ut som om nesten hvilket som helst land har fått seg minst en internettside med hovedstadens gatemote. Dessverre er ikke alle disse sidene like interessante. Jeg har kjent til oslostil.com siden den ble opprettet, og har sjekket bloggen nå og da. Jeg synes tanken er morsom, og at det er kult at man ved kun få tastetrykk kan få et innblikk i både vår egen og andre hovedstaders trender. Ikke nok med at slike sider er gode inspirasjonskilder for å skape sin egen stil, ser man ved å lese dem også hvilke trender som er rundt hjørnet. Ved å observere andre lands gatemote, for eksempel copenhagenstreetstyle.dk, kan man i Norge ligge litt foran resten når det gjelder å ha det siste på klesfronten først. Og med mye penger mellom hendene blant norsk ungdom, bare vokser interessen for slike streetstyle-sider i landet vårt. Vi har råd til å kjøpe det vi ønsker oss, og det er nettopp det vi gjør.
For ikke lang tid siden fikk vi til og med vår egen side med gatemote, oslostil.com. Interessant nok å se hva som beveger seg i hovedstaden vår, men dessverre ikke i nærheten av mange andre lands blogger. Etter min mening klarer vi hverken å kombinere dyre designerklær med vintage tilbehør som sett på gaten hos f.eks. The Sartorialist, eller å utvikle vår egen mer undergrunns-inspirerte stil, som sett på hel-looks.com. Det er ikke mye på gaten i Oslo som skiller seg ut, eller som vi ikke har sett før. Man skal riktignok aldri kutte alle over én kam, men det er småflaut å tro at oslostil.com kan sammenlignes med f.eks. København og Helsinkis blogger om gatemote. Grunnlaget for å opprette en side om streetstyle i Oslo er dessverre nemlig ikke på langt nær så godt som i nabolandene våre. Man kan spørre seg om vi rett og slett ikke har bedre stil i Oslo og Norge. Vi som bor der vet at det er feil, men vi vet også at strekningen Karl Johan – Bogstadveien ikke er særlig representativ for individuell og unik stil. Jeg mener at første bud ved å opprette en slik side er at man nettopp vet hvor i hovedstaden man kan se og finne særegen stil, det er dette som gjør en slik blogg interessant.
Når det gjelder utformingen, skal det sies at siden er svært oversiktlig og enkel å bruke. All tekst er skrevet på engelsk, og kalenderen gjør det enkelt å navigere seg tilbake i tid til tidligere bilder. Hvem som helst har også mulighet til å kommentere bildene, ettersom det er laget et kommentarfelt til hvert enkelt fotografi. Layouten er enkel, men grei.
http://www.oslostil.com/
Petter Solbergs blogg
Jeg merker at jeg blir litt stresset idet jeg kaster et første blikk på denne bloggen. Jeg er rett og slett ikke riktig sikker på hvor jeg skal feste øynene. Må jeg sette meg inn i alt dette? Etter å ha lest overskrifter i diverse små bokser forstår jeg at ca halvparten av «førstesiden» består av info og reklame for helt andre ting en Petter Solberg og Subaru. Jeg scroller nedover og alt blir mye bedre når jeg kommer meg forbi all reklamen. Bloggen gir en real sjanse til å få et innblikk i en av landets største sports-stjernes hverdag. Korte og enkle blogg-innlegg fra Petter selv gjør at dette er en blogg som nesten hvem som helst kan lese, uten å måtte være rally-interessert. Litt skurrete mobilbilder er bedre enn ingen bilder, og gjør bloggen mer spennende. Via kommentarer kan man også skrive til Solberg om man ønsker det.
Layouten er helt ok. Bloggen er opprette hos VG nett, så den inneholder naturligvis også en oversikt over siste innenriks, reklame osv.
http://www.vgb.no/20075
The Sartorialist
Jeg leser ikke noe særlig med blogger, og kommer jeg inn på en scroller jeg som regel bare raskt nedover og kaster et blikk på bildene. Bildekontoer derimot synes jeg er mer interessant. En av de få bloggene jeg med jevne mellomrom sjekker er The Sartorialist. Bloggeren Scott Schuman poster her fotografier av velkledde mennesker, tatt på gaten i stort sett New York, Milano og Paris. Schuman har arbeidet i motebransjen i mange år, og har et godt øye for fashion og gode kleskombinasjoner. Både designere og «vanlige» mennesker blir inspirert av fotografiene hans, og bloggen er svært oversiktlig og enkel på bruke. Bildene har svært god oppløsning, og Schumans kjennskap til motebransjen gjør at det nå og da også er bilder av verdenskjente designere, magasin-redaktører og modeller.
Korte blogg-innlegg postes nå og da, stort sett med tanker og kommentarer til fotografiene.
Layouten er enkel og hvit, noe som funker når kvaliteten på bildene er såpass god og antrekkene inneholder alle mulige farger.
http://thesartorialist.blogspot.com/
Oslostil.com
Oslostil.com er en blogg med fotografier av Oslos streetfashion, i den grad du kan kalle det fashion. Konseptet stammer fra utlandet, og siden er inspirert av blogger som The Sartorialist, Face Hunter osv. Etterhvert ser det ut som om nesten hvilket som helst land har fått seg minst en internettside med hovedstadens gatemote. Dessverre er ikke alle disse sidene like interessante. Jeg har kjent til oslostil.com siden den ble opprettet, og har sjekket bloggen nå og da. Jeg synes tanken er morsom, og at det er kult at man ved kun få tastetrykk kan få et innblikk i både vår egen og andre hovedstaders trender. Ikke nok med at slike sider er gode inspirasjonskilder for å skape sin egen stil, ser man ved å lese dem også hvilke trender som er rundt hjørnet. Ved å observere andre lands gatemote, for eksempel copenhagenstreetstyle.dk, kan man i Norge ligge litt foran resten når det gjelder å ha det siste på klesfronten først. Og med mye penger mellom hendene blant norsk ungdom, bare vokser interessen for slike streetstyle-sider i landet vårt. Vi har råd til å kjøpe det vi ønsker oss, og det er nettopp det vi gjør.
For ikke lang tid siden fikk vi til og med vår egen side med gatemote, oslostil.com. Interessant nok å se hva som beveger seg i hovedstaden vår, men dessverre ikke i nærheten av mange andre lands blogger. Etter min mening klarer vi hverken å kombinere dyre designerklær med vintage tilbehør som sett på gaten hos f.eks. The Sartorialist, eller å utvikle vår egen mer undergrunns-inspirerte stil, som sett på hel-looks.com. Det er ikke mye på gaten i Oslo som skiller seg ut, eller som vi ikke har sett før. Man skal riktignok aldri kutte alle over én kam, men det er småflaut å tro at oslostil.com kan sammenlignes med f.eks. København og Helsinkis blogger om gatemote. Grunnlaget for å opprette en side om streetstyle i Oslo er dessverre nemlig ikke på langt nær så godt som i nabolandene våre. Man kan spørre seg om vi rett og slett ikke har bedre stil i Oslo og Norge. Vi som bor der vet at det er feil, men vi vet også at strekningen Karl Johan – Bogstadveien ikke er særlig representativ for individuell og unik stil. Jeg mener at første bud ved å opprette en slik side er at man nettopp vet hvor i hovedstaden man kan se og finne særegen stil, det er dette som gjør en slik blogg interessant.
Når det gjelder utformingen, skal det sies at siden er svært oversiktlig og enkel å bruke. All tekst er skrevet på engelsk, og kalenderen gjør det enkelt å navigere seg tilbake i tid til tidligere bilder. Hvem som helst har også mulighet til å kommentere bildene, ettersom det er laget et kommentarfelt til hvert enkelt fotografi. Layouten er enkel, men grei.
http://www.oslostil.com/
Petter Solbergs blogg
Jeg merker at jeg blir litt stresset idet jeg kaster et første blikk på denne bloggen. Jeg er rett og slett ikke riktig sikker på hvor jeg skal feste øynene. Må jeg sette meg inn i alt dette? Etter å ha lest overskrifter i diverse små bokser forstår jeg at ca halvparten av «førstesiden» består av info og reklame for helt andre ting en Petter Solberg og Subaru. Jeg scroller nedover og alt blir mye bedre når jeg kommer meg forbi all reklamen. Bloggen gir en real sjanse til å få et innblikk i en av landets største sports-stjernes hverdag. Korte og enkle blogg-innlegg fra Petter selv gjør at dette er en blogg som nesten hvem som helst kan lese, uten å måtte være rally-interessert. Litt skurrete mobilbilder er bedre enn ingen bilder, og gjør bloggen mer spennende. Via kommentarer kan man også skrive til Solberg om man ønsker det.
Layouten er helt ok. Bloggen er opprette hos VG nett, så den inneholder naturligvis også en oversikt over siste innenriks, reklame osv.
http://www.vgb.no/20075
The Sartorialist
Jeg leser ikke noe særlig med blogger, og kommer jeg inn på en scroller jeg som regel bare raskt nedover og kaster et blikk på bildene. Bildekontoer derimot synes jeg er mer interessant. En av de få bloggene jeg med jevne mellomrom sjekker er The Sartorialist. Bloggeren Scott Schuman poster her fotografier av velkledde mennesker, tatt på gaten i stort sett New York, Milano og Paris. Schuman har arbeidet i motebransjen i mange år, og har et godt øye for fashion og gode kleskombinasjoner. Både designere og «vanlige» mennesker blir inspirert av fotografiene hans, og bloggen er svært oversiktlig og enkel på bruke. Bildene har svært god oppløsning, og Schumans kjennskap til motebransjen gjør at det nå og da også er bilder av verdenskjente designere, magasin-redaktører og modeller.
Korte blogg-innlegg postes nå og da, stort sett med tanker og kommentarer til fotografiene.
Layouten er enkel og hvit, noe som funker når kvaliteten på bildene er såpass god og antrekkene inneholder alle mulige farger.
http://thesartorialist.blogspot.com/
Abonner på:
Innlegg (Atom)
