Mannen som elsket Yngve

Tore Renbergs bok har blitt film – vårens foreløpig både morsomste og tristeste. Filmen er en sjelden god skildring av livets harde gang, i dette tilfellet opplevd av en bifil. Mannen som elsket Yngve heter Jarle Klepp, en i starten tilsynelatende stright mann i 18 årene. Jarles liv består stort sett av bestevennen, den svært politisk engasjerte Helge, kjæresten Katrine, musikk, skole og band-øvinger. Filmen viser hvordan Jarle i løpet av en forvirrende og vanskelig periode går fra å være en selvsikker ung mann, til å la verden falle i knus ved å tillate seg og bli forelsket i klassens nye gutt, Yngve. Yngve spiller tennis og hører på synth-pop. Trekløveret Jarle, Helge og Katrine er i motsetning til både Yngve og resten av klassekameratene kledd i palestinaskjerf, buttons og mørke frakker, og deres største drøm handler om bandets gjennomslag. At «Mathias Rust Band» som helt klart har et kult utgangspunkt, men en ennå ikke altfor stor utstråling, skal bli verdensberømt. Med invitasjon til å spille på Folken finner de ut noe må endres. Helge fastslår at noe sånt som 90 % av fritiden skal brukes i øvingskjellern, noe som passer svært dårlig for Jarle som ønsker å spille tennis med Yngve.
«Mannen som elsket Yngve» viser at det helt klart kan være vanskelig å forstå, og ikke minst godta, at man er homofil eller bifil. Jarle virker i utgangspunktet som en person som er relativt klar og bevisst på seg selv og på sine valg. Han er for eksempel politisk engasjert, virker selvsikker, er fan av datidens såkalte «sære» musikk og har funnet sin tilhørighet i det lille, men absolutt krevende, undergrunnsmiljøet i Stavanger. Når Yngve dukker opp i livet hans derimot, virker han svært forvirret. Det er først nå vi opplever en usikker Jarle Klepp, og begynner å droppe godteposen i setet ved siden til fordel for å rette 100 % oppmerksomhet mot lerretet. Det er sjelden jeg underholdes på høyt nivå av film, men både replikkene og tematikken i «Mannen som elsket Yngve» er så bra at det blir troverdig. Du trenger overhode ikke å være bifil eller homofil for å kjenne deg igjen i filmen, da handlingen er svært virkelighetsnær og tema i bunn og grunn egentlig bare handler om forvirrende ungdomstid. Filmen er rett og slett en vakker og gripende opplevelse. Utrolig musikk fra blant annet Jesus and The Mary Chain og The Cure bidrar til å forsterke hendelsene, og gjør at man også gleder seg over fantastisk musikk i løpet av filmen. Tore Renbergs mesterverk er en film både ungdom og voksne i aller høyeste grad burde få med seg.